Tobago

Innholdet til esken er nesten en skattekiste. Meget flotte komponenter (ministatuer, stilige ATV-biler og et brett som består av tre puzzlebrikker som kan settes sammen. Brettet kan minnes om Settlers, men der stopper sammenligningen for Tobago byr på mye mer.

Spiller handler om skattejakt. Stadig vekk er det fire mulige skatter som ligger gjemt på øya. Reglene er forholdsvis enkle og oversiktlige. Man kan enten spille ut et kort eller kjøre med bilen sin på øya Tobago. Skattekartene lages i løpet av spillet ved å spille ut et kort som eliminerer eventuelle steder hvor skatten kan ligge. På dette kortet legger du en vindrose i din farge. Hermed kan man få en del av skatten når den blir funnet. Noen ganger kan det komme mange kort før skatten er funnet, andre ganger bare noen få.

Istedenfor å spille ut et kort kan man også kjøre tre etapper med bilen sin. Så kan man samle amuletter og finne skatter. Når det ligger bare en siste brikke igjen på brettet er det der skatten ligger. Første mann som kjører dit med bilen sin, er finneren og legger en vindrose under rekken med kort (som sammen former skattekartet).

Nå starter fordelingen av selve skattekisten. Du får et kort per egen vindrose (som har vært med i jakten på denne skatten) fra bunken. Slik kan flere personer få kort med et antall gullmynter på. Alle ser selv på disse poengkortene før de gis skjult tilbake til finneren. Han stokker dem og snur et kort om gangen. Spilleren som eier den nederste vindrosen, kan velge om han vil ha dette kortet. Hvis ja, tar han kortet og fjerner markøren fra listen. Hvis nei, kan neste man bestemme om han vil ha dette kortet. Så fortsetter dette til alle kortene er fordelt. Eller kanskje ikke, for i løpet av spillet er det to forbannelseskort som kan ødelegge festen for de som venter i spenning på mye gull. Når et slikt kort blir snudd, er den resterende utbetalingen i denne skatten over. De som fortsatt har vindroser liggende i denne rekken, får ikke poeng og må dessuten betale en amulett for å unngå å miste det høyeste poengkortet man har fått hittil.

Etter at poengkortene er fordelt legges det amuletter på brettet på det feltet hvor statuenes sikt møter havet. Statuene snus 60 grader, slik at det kommer amuletter andre steder etter neste avsluttede skattejakt.

Når alle poengkortene har blitt utbetalt er spillet slutt. Spilleren med mest gullmynter vinner skattejakten!

Vurdering

Tematisk sett er dette svært bra spill og skaper en god stemning rundt bordet. Tobago er ikke komplisert, men kan oppleves noe vanskelig i starten. Dette gjelder måten man lager skattekartene. Et kort kan indisere at skatten ligger et felt grensende til skogen. Neste kort kan si at skatten også ligger ett eller to felt fra et palmtre. Enda et kort viser at skatten ligger ikke i en innsjø. Dette virker helt logisk, men kan medføre noe kaos. Blir dette spillet en nedtur? Nei, absolutt ikke. Etter at den første skatten er oppdaget, eller kanskje etter den andre, begynner man å mestre spillet raskt og kommer spenningen og selve spillgleden tydelig fram.
Elimineringsteknikken som blir brukt i skattejakten, er svært interessant og forfriskende!
Trekningen av poengkortene medfører en del flaks, men det går ikke på bekostning av spillgleden. For spillet åpner opp for å kompensere dette i form av amuletter. Amulettene er svært viktige å samle, for de kan gi deg mange fordeler som for eksempel ekstra kjøreturer, spille ut ekstra kort til skattekartet (som gir større andel i uttelingen), og beskyttelse mot forbannelsen.

De engelske reglene er lett å forstå og gir lite lesearbeid. Men en liten handout på norsk hadde vært nyttig, særlig i starten av spillet.

Tobago kan spilles med 2 til 4 spillere, men ser ut til å fungere godt med alle antallene. Med 2 spillere har man mer kontroll og kan man planlegge mer langsiktig. Samtidig blir spillet mer taktisk. Med flere spillere får man valg som man ser i Ticket to Ride (spille ut kort eller kjøre bil) og effekter som an finner i Arkadia (at andre kan profitere av dine handlinger).
Uansett er spillet ferdig etter en time, og siden alle har følelsen at det går an å vinne dette spillet, kan Tobago spilles flere ganger etter hverandre.

Tobago er et underholdende familiespill, men gir også nok utfordring til gamers! I reglene finner man dessuten noen småregler som gir enda mer mulighet i spillet.

29.11.09 JCT

Maus geflippt

Alle venter mens kortet blir snudd. Rød jakke, roper Oscar. Brune sko, roper Alfred på 5 år. Begge har rett, og har valgt riktig kort, men den raskeste, i dette tilfellet storebror, fanger musen. Mens jeg koser med å studere barnas innsats og spillglede, kommer neste kort. Relativt raskt brøler Alfred "Maus geflippt", mens Oscar var på vei til legge riktig kort på musen. Når man ikke har et kort som matcher kan man bruke alle sju kleskort til å slå musen med. Vi ser om dette stemmer. Ja, Alfred får muskortet og smiler stolt. Sånn går det fram og tilbake, for mestringsfølelsen er stor i dette morsomme spillet. Morsomt blir det også når noen er for raskt ute med kleskort og ikke ser at musen er beskyttet. Da blir det minuspoeng. Den første gangen blir det litt arbeid med å sortere kort, holde dem godt på hånd (eller legge dem på bordet) og prøve å unngå ostebrikkene, men etterhvert går tempoet opp og dermed også spenningen.

Å fange mus er et tema som kommer ofte tilbake i spill. Selv om Maus geflippt kan spilles med alle aldersklasser er det særlig barn som vil oppleve mye glede av dette raske spillet. Spillets kjerne å fange mus ved å spille et av de sju kort man har på hånden. Klesstykket på dette kortet skal matche med et klesplagg musen har på seg. Noen mus har bare en grønn kjole på seg, mens andre har blå sko, grønne briller, og rød jakke på seg. I tillegg har den også en brun koffert. Da blir det mange mulige kleskort å "slå" musen med. Den raskeste får kortet, men hvis du tar feil får du straffepoeng. Dessuten er noen mus beskyttet av ostsorter. Hvis man slår til da, får man ostebrikken som gir to straffepoeng. Etter maksimalt 20 minutter er alle 32 musene fanget og kan man telle (og trekkke fra straffepoeng).

Denne helgen har vi kost oss med mange runder musejakt. Spillet fungerer godt med 2, 3 og 4 spillere (og kanskje også med 5 og 6 spillere). En liten praktisk ekse gir mange timer spillglede til både store og små, og fortrinnsvis sammen!

Chinatown

På 1960-tallet ankom en ny bølge med kinesiske innvandrere til Chinatown i New York. Nye invandringsregler førte til en rask en sterk økning i området mellom Canal Street og Bowery Street. Tusenvis av hardt arbeidende nykommere kjøpte bygninger, etablerte forretninger og virkeliggjorde "the American Dream". I spillet Chinatown er du en av nykommerne. Med sparepengene og smarte disposisjoner skal du i løpet av fem år forsøke å bli bydelens rikeste nykommer (direkte sitert fra det gode regelhefte).

Denne atmosfæren er sterkt tilstede i dette spillet, slik at man raskt oppfører seg som en ekte handelsmann. Målet med spillet er å handle best og ikke minst smartest. Spilleren som har mest penger etter 6 runder vinner.

Spillerne får 50.000 dollar, et oversiktskort, og 30 eierskapsmarkører i en utvalgt farge.

En spillsesjon består av 6 runder. Hver runde representerer ett år. Spillet starter i 1965 (slangens år). Hver runde består av 6 faser.

1. Del ut bygningskort; hver runde får spillerne et antall bygningskort, og de skal gi noen av disse tilbake. Deretter legger spillerne sine markører på de bygningsfeltene som korresponderer med bygningskortene de har beholdt.

2. Trekk forretningsbrikker; hver runde får spillerne et antall forretninger som legges åpent foran spillere.

3. Handel mellom spillerne; alle kan handle med hverandre samtidig. Dette virker kaotisk, men det er det ikke og dette stimulerer dessuten tempoet i spillet. Man kan ikke bruke for lang tid på en handel, for de andre spillerne handler også. Det er greit å avtale en tidsbegrensning, for å unngå at noen maser i det uendelige for å fremme en handelsavtale. Alt som har med spillet å gjøre kan brukes i handelen.

4. Plassering av forretningsbrikker; Nå kan man bygge så mange forretninger som man ønsker. Forretninger som har fått en lokasjon kan ikke flyttes etterpå.

5. Utbetaling; Forretninger generer penger. Jo flere butikker i en egen kjede, desto mer inntekt.

6. Flytt årsmarkøren ett felt frem.

Når den sjette runden er over, vinner spilleren med mest penger.

Vurdering

Chinatown er et fantastisk handelsspill som ble utgitt under ALEA-paraplyen på slutten av 90-tallet. I fjor ble spillet gitt ut på nytt i mange land.

Hvis du liker å handle, må man absolutt prøve dette spillet. Man skal estimere alt, og man er nødt til å være åpen for alle mulighetene som spillet byr. Når du spiller Chinatown for rigid, taper man sannsynlig. Hvis du ikke handler, mens dine motspillere gjør det, mister man muligheter. Så man må handle for å kunne konkurrere. Et interessant aspekt er kombinasjonen forretning/bygningsfelt. Så lenge disse ikke låst, har man mye frihet i forhandlingene. Så snart man har bygget en forretning har man mindre handlingsfrihet. Derimot begynner forretningen å generere penger. Vanskelige valg! Seks runder hørtes kort ut, men dette fungerer utmerket.

Nye spillere kan sette seg raskt inn i spillet, for reglene er lette og oversiktlige. Spillet er dynamisk og engasjerende. På det norske markedet er dette kanskje spillet med mest interaksjon. Det er en del flaks i spillet med trekning av gode forretningskort og forretningsbrikker, men en smart handelsmann kan kompensere mye. Materialet ser bra ut og det store brettet er både oversiktlig og stemningsfult.

September 2009, JCT

Zak Pak!

Kjenner du dette igjen? Man står ved siden av noen som legger flyttelasset i bilen sin og gjør dette så tungvint, slik at du ikke kan la være å hjelpe. Men når du hjelper, oppdager du at det ikke er så lett som det så ut.
I Zak Pak bestemmer du med terningskast hvor mye lass du skal ta med deg i lastebilen. Etterpå velger du en lastebil og fyller denne så godt som mulig for å unngå straffepoeng. Hvis du har mest poeng når spillet slutter, er du den beste flyttekongen.

Zak Pak har enkle regler og en rask interaksjon. Dette er et vennlig, morsomt og raskt spill.
Et viktig aspekt i dette tredimensionale spillet er å velge en lastebil raskest mulig. Dette er noe mer komplisert enn det ser ut. Et sekund lenger tenketid kan bety at du må trekke en ukjent lastebil som kan føre til mange straffepoeng. Man god tid til å legge lasset best mulig i lastebilen.

Zak Pak er ikke ment til den alvorlige gamer. Ikke klag over uheldige kombinasjoner av mengden flyttelass og åpenliggende lastebiler. Viktigere er at alle er ivrige og fyller lastebilene med moro! Dessuten har Zak Pak en spilletid som er attraktiv for de fleste familiespillere.
Hvis det er som noe kritikkverdig er det den for store esken og den forholdsvis høye prisen man betaler for innholdet. Derimot for man nok moro for pengene.

Keltis

Noen sier at Keltis er Lost Cities, men da til 4 spillere. Lost cities syntes jeg var noe skuffende, slik at var svært skeptisk da jeg spilte Keltis for første gang. Etter mange spillsesjoner vil jeg konkludere at Keltis er mye bedre og mer engasjerende enn Lost Cities.

Keltis er et spill hvor man legger kort med samme symbol i en oppadliggende eller nedadliggende rekkkefølge. Det høres tørt ut, men det er det ikke. Når man er for ivrig, mister man poeng, fordi man får for liten framgang (og blir man stående på felt som gir minuspoeng). Mange muligheter og også noe tvil. Kanksje satser din nabo også på de røde kortene? Og starter du på en ny sti når det allerede er tre brikker i sluttsonen. Når den femte brikken når et 6-poengsfelt stopper spillet umiddelbart.

Lette spillregler gir spillere (også de som sjeldent spiller et spill) en rask og enkel start. Den korte spillvarigheten gjør det mulig at det er alltid noen som ønsker en revansj, igjen og igjen.

Keltis er hovedsakelig et kortspill, men brettet gir spillet noe ekstra. Brettet er svært oversiktlig og viser lett hvor langt den enkelte har kommet på stiene. Det kjekkeste er de mørke feltene på stiene, hvor man legger ut stibrikker. Disse brikkene gjør spillet gøy og reduserer flaksfaktoren når det gjelder trekning av kort. De stibrikkene har tre ulike effekter: man kan skåre poeng, man får ønskesteiner som gir plusspoeng når man har to eller flere. Men kløverfeltene er mest interessante: man kan flytte en egen brikke et felt fram. På denne måten kan man få framgang selv om man ikke har de riktige kortene på hånd.

Vurdering:

Keltis er attraktivt, fordi spillet er så enkelt. Stibrikkene gir spillet variasjon nok til å spille det ofte. Lette regler medfører en svært lav terskel, slik at man kan spille Keltis med hvem som helst og ofte. Keltis spilles godt med både 2, 3 og 4 spillere. Det keltiske temaet kommer kanskje ikke mest fram, men Keltis skaper i hvert fall engasjement og ..........en positiv avhengighet!

Noen strategiske tips:

• Forsøk å flytte en egen brikke så fort som mulig på et tierfelt. Resterende kort i denne fargen (skal passe i rekkefølgen) gir mulighet til å flytte en annen brikke opp.
  
• Pass på med kortene man legger vekk. Særlig spillere som har egne brikker på et 10 felt kan kanskje bruke disse kortene svært godt.
  
• Noen ganger er det ikke mulig å starte en sti med et lavt eller høyt kort. I slike tilfeller kan man starte med et kort med melllomverdi. Ved bruk av kløverfelt andre plasser, kan man likevel få nok framgang og dermed skåre nyttige poeng.

Thebes

I dette brettspillet representerer spillerne rundtreisende arkeologer rundt år 1900. Med å foreta utgravinger, holde kongresser og utstillinger samt å samle mest mulig kunnskap prøver de å samle mest mulig seierspoeng. Brettet viser kartet til Europa og Nord Afrika, med 7 byer og 5 utgravningssteder. I løpet av spillet besøker spillerne disse stedene. Reisingen koster tid, det samme gjelder for handlingene som en foretar der. Tiden man bruker blir registrert på et tidsspor som består av 52 uker. Spilleren som ligger sist på dette sporet er den aktive spilleren. Når tidsforskjellene er store, kan det hende at den aktive spilleren kan få flere handlinger etter hverandre. Når man planlegger dette nøye, kan man få mye utbytte.

En tur består av en av følgende handlinger: (reise),ta et kort, bytte kort, ha en utstilling eller ha en utgraving.

Man kan reise til den rette byen for å ta et forskingskort der. Dette er kort med kunnskap, reisemidler eller kongresser. Med kunskap øker man sjansene for å finne kunstskatter ved utgravinger, reisemidlene forkorter reisetiden en bruker og kongresskortene generer seierspoeng. Hvert kort angir hvor mange uker man må betale for å få kortet. Et godt kort koster mer tid.

På brettet ligger det alltid fire forskningskort. Hvis man ikke vil ha et av disse, kan man reise til Warshau hvor man bytter alle 4 kortene. Dette er smartest hvis man etter turen fremdels ligger sist på tidsoversikten, slik at man kan utføre en handling til. Det er ikke meningen å servere kortene til dine motstandere.

I trekkbunken finnes 10 utstillingskort. Disse legges på de angitte utstillingsplassene. Det er max 3 utstillingsplasser tilgjengelig. Det betyr at utstillingene flytter seg eller forsvinner fra brettet når det kommer nye utstillingskort. Man kan kun ha en utstilling med de avbildede utgravingbrikkene i den angitte byen. En utstilling gir seierspoeng.

Det er utgravingsbrikker i fem farger. Disse kan man samle i fem områder: Hellas, Kreta, Egypt, Palestina, og Mesopotamia. Hvert område har en egen pose med brikker. Kunskap man har samlet i en farge, sammen med generell kunskap avgjør hvor effektivt en graver. I tillegg velger en så hvor mange uker en vil grave, og disse to faktorene til sammen avgjør hvor mange brikker man kan trekke. Dette blir angitt på et lettvint instrument. Brikkene viser 0 til 7 seierspoeng eller ekstra kunnskapspoeng. Brikker med poeng får man beholde. Jordbrikker går tilbake i posen. I starten av spillet består 50% av brikkene av jord. Etter hvert blir det færre og færre kunstskatter, mens det er like mye jord. Dette gjør det attraktivt å være tidlig ute på utgravningsplassene. Hvert sted kan hver spiller bare grave en gang pr. året. Unntaket er et eget kort som gir en ekstra utgravningstillatelse.

Spillet slutter når man har brukt et angitt antall år. Da teller man utgravingspoeng, poeng for utstillinger, poeng for kongresskort, og poeng for majoritet i de 5 kunnskapsfargene. Som i de fleste spill vinner spilleren med mest poeng

Vurdering

Thebes er et kjekt brettspill, hvor atmosfæren og tema kommer godt fram. Innflytelse på tidsbruk og dermed rekkefølgen krever noe planlegging, og medfører noe interaksjon. Ellers består interaksjonen av å ta vekk kort før andre gjør det, og i striden om majoriteter. Trekningen av nye forskningskort innebærer litt flaks, og trekningen av utgravingsbrikker er egentlig et rent lotteri. Dette siste aspektet er tematisk helt rett, men ikke alle vil like en slik ekstrem flaksfaktor. Vanligvis liker jeg ikke slike spill, men resten av spillet gjør spillet så attraktivt at jeg synes Thebes likevel er gøy.

I PG har vi et internasjonalt eksemplar med regler i flere språk. Hvis jeg ikke tar feil finnes det også et opplag med skandinaviske regler.

Funkenschlag/Power Grid

Spillerne representerer konkurrenende energibedrifter. Slik prøver en å tjene mest mulig penger ved å forsyne ulike byer med strøm. Disse pengene trenger man til å kjøpe nye sentraler og koble til nye byer.

En spillerunde starter med å bestemme spillerrekkefølgen (fase 1). Etterpå kommer det en auksjon av energisentraler (fase 2), hvor hver spiller kan skaffe seg 1 sentral. Det ligger 8 sentraler på bordet. Den aktive spilleren kan velge blant de 4 sentraler med den laveste verdien. Så snart en sentral er solgt, blir det trukket en ny sentral og lagt på rette sted i markedet. Under spillet kan man eie max 3 sentraler samtidig, slik at man av og til må erstatte en gammel sentral med en nyere og bedre. Hver sentral har en avbildning med grunnstoffer som sentralen trenger til å produsere strøm, hvor mange grunnstoffer sentralen dertil bruker, og hvor mange byer man kan forsyne med strøm. De ulike grunnstoffene er kull, olje, avfall og uran. Det finnes også økologiske sentraler som produserer strøm uten bruk av grunnstoffer.

I fase 3 kan man kjøpe grunn stoffer. Spillerrekkefølgen er her svært viktig, for når det kjøpes grunnstoffer, stiger prisen. Siden man kan lagre ekstra grunnstoffer, forsvinner de billigste først fra markedet. På denne måten kan de bli dyrt for de siste spillerne. Spiller-rekkefølgen bestemmes av antall transformasjonsstasjoner (egne hus på brettet). Spilleren med minst stasjoner kan kjøpe først. I fase 4 starter også denne spilleren med å koble nye byer til sitt nettverk. Avhengig av spillfasen, har hver by plass til 1-2 stasjoner.Byggingen av slike stasjoner koster en del, for man må betale for strekningen mellom byene. I tillegg må man betale for plassen i byen.

For hver by man har knyttet til nettverket får man penger i byråkratifasen (fase 5). Inntektene er angitt i en tabell, hvor merverdi til nye byer avtar langsomt . Selvsagt må sentralene levere de brukte grunnstoffer fra seg. Grunnstoffmarkedet blir dermed fylt på igjen etter et eget oppsett. På slutten av denne fasen blir markedets største sentral lagt nederst i trekkbunken og erstattet av en ny sentral. Slk kommer de største sentralene i den tredje spillfasen tilbake i spillet. Når en spiller har bygget et gitt antall transformasjonsstasjoner avsluttes spillet. Spilleren som klarer å forsyne flest byer med strøm da - vinner.

Vurdering

Jeg har spilt funkenschlag flere ganger, og hver gang forundrer jeg meg over hvor godt alt passer sammen. Man ville tro at en spiller som kjøper de beste sentalene i starten og har flest byer (og får så mest penger), ikke kan hentes igjen. Det stemmer ikke. Spilleren som leder må kjøpe grunnstoffer og byer som siste mann, slik at han må bruke de ekstra pengene til dyrere grunnstoffer og senere i spillet til mindre attraktive byer. Dette bringer spillet i balanse. Timing blir derfor svært viktig: passe på at man ligger nederst i rekkefølgen (når grunnstoffer blir dyre senere i spillet), eller velge å lede for å vurdere hvilke byer man skal koble til nettverket etter at alle andre har gjort det. Man kan blokkere andre spillere, slik får de ekstra utgifter med lengre ledninger for å komme seg videre. Alt dette sammen med økonomi-management gir spillerne en stor utfordring! Spillet spilles best med 4 eller 5 personer.

Spillet varer lenge (120-150 minutter), men Funkenschlag har nok kvalitet til å engasjere spillerne så lenge.

Spillet har altså et svært balansert spillsystem med mye innhold (pengemanagement, plagefaktor, taktikk og strategi, auksjon, og timing). Funkenschlag er mest for spillere som liker krevende strategispill. Spillet passer litt mindre bra for de som helst liker morsomme og raske spill.

NB Benelux-utvidelsen kan anbefales (reduserer spilletiden og gir spillet mer fart).

Agricola

Agricola-esken inneholder 2 kilo (og 50 gram) med 9 brett, 360 kort, 313 spillstykker i tre, og 106 stykker øvrig materiell. Enorme mengder som lett kan skremme spillere. Hvis man legger vekk alt man ikke trenger med det første, kan man raskt komme i gang med et svært fascinerende spill.

Spillet

I Agricola starter spillerne med et enkelt trehus som har akkurat nok plass til et nygift bondeektepar. Gården er liten, men paret disponerer over en stor tomt som ligger klart til ploging av åkere og omhegning av enger til dyr. Man kan også utvide huset, fordi barn krever ekstra plass. Dessuten kan man ombygge huset, for enkle trehus er ikke så komfortable om vinteren.

Hardt arbeid er oppskriften. Bondeparet jobber med å hogge tre, ploge åkre og så dem, samle dyr, fikse huset, og få ekstra barn som kan jobbe på gården. Alt dette kan man gjøre ved å sette ut et familiemedlem på tilsvarende handlingsfelt. Dette er et kjent mekanisme som man kjenner fra blant annet Stormenes Tid og Caylus. Med bare to stykker som jobber går det ikke så fort på gården. Heldigvis kan barn i Agricola være med i driften runden etter fødselen.

Men bondelivet var ikke noe romantisk tilværelse. Med det harde arbeidet på gården, må man også passe på at det er nok mat til hele familien. Flere hender til arbeidet betyr også flere munner å mate. Det er flere innhøstinger i spillet. Etter innhøstinger må det være nok mat til alle. Ellers må man tigge og det betyr straffepoeng. Og det er poengene det dreier seg om i Agricola. poeng får man for ting man oppnår i spillet: et fint og stort hus, flere familiemedlemmer, mye fe (sauer, griser og kyr), korn og grønnsaker, osv. Samtidig får man minuspoeng for alt man ikke har. Selvsagt vinner spilleren med mest poeng.Når spillet slutter, starter poentellingen. Poeng for alt man har og minuspoeng for alt man ikke har.

Vurdering

Agricola er ikke noe vanskelig spill, men det blir komplisert på grunn av mange valgmuligheter som tiltar hver runde. Med få familiemedlemmer på gården er det hardt å prioritere og andre spillere kan innta de plassene du hadde satset på denne runden. Alt dreier seg om mat og poeng, slik at du stadig vekk skal finne en balanse mellom investinger og mat. Planlegging er nøkkelordet. Ekstra familiemedlemmer betyr ekstra handlinger, men disse nye familiemedlemmene skal også mates. Hvis man ikke planlegger dette, må man sende familiemedlemmer til å samle mat (spesielt når innhøstingsfasene kommer raskere etter hverandre i løpet av spillet) og det ikke meningen. Ikke glem at dyr i kombinasjon med visse investeringskort (ovn) kan gi deg mer mat.

Noen ganger planlegger man lengre fram i tid, men det kan også være greit å tenke ut en reserveplan, for det kan hende at en annen spiller kaprer "din" plass rett før deg.

Åkre og omhegninger er lett å få til og generer raskt en del poeng, særlig når du klarer å fylle dem med henholdsvis korn/grønnsaker og dyr. Ikke glem å bygge ut og pusse opp huset ditt.

I løpet av spillet kommer det flere handlinger i spillet, slik at det blir mer plass. På grunn av mangfoldet av kort og materiell er det nesten umulig å følge med hva andre spillere trenger og og hvordan man kan stoppe dem best. Dessuten er det vanskelig å følge med hvilke kort de har spilt ut. På avstand er teksten på kortene vanskelig å lese. Siden det er mer enn 300 kort i spillet, blir umulig å huske alle. Derfor spiller man hovedsakelig på eget brett. Kanskje ikke så rart at man også kan spille Agricola solitært. I denne varianten prøver man å forbedre egen rekord. Kjekt å tenke ut strategier og studere kort, men jeg synes ikke dette er det store. Det sterkeste egenskapet av brettspillhobbyen er nettopp å spille sammen.

Selv om den direkte interaksjonen oppleves som fraværende, er Agricola et fantastisk spill fordi mulighetene endrer seg (avhengig av hva andre gjør) hele veien. Så kan et felt være fult med tre, (for ingen har valgt dette noen runder) plutselig bli en attraktiv plass igjen. Den ene steinen som du hadde beregnet, blir tatt av andre. I dette tilfellet skal man tilpasse strategien igjen.

Det eneste som mangler i spillet er oversikten. Når alle spillere har spilt ut en del yrkeskort og investeringer, er det ikke lett å vite hvor langt andre har kommet og hvilke handlinger de kan profitere ekstra av. Dessuten trenger man full konsentrasjon til egne prosjekter.

Agricola kan spilles som familievariant. Da spiller man uten kort (yrker og små invenstinger), men det er kanskje nettopp disse kortene som gir spilet sin rikdom. Spilletiden blir redusert når man spiller familievarianten, men Agricolas slitestyrke øker når man spiller med kort. Nesten hver gang får man andre kort, slik at man skal utvikle også en ny strategi. Likevel er det små ting som gjør forskjellene: et noe smartere valg, bedre logistikk, og litt bedre kortkombinasjon.

Materialet og kortene er av svært god kvalitet. Det andre opplaget inneholder animeeples. Det er mye tekst på kortene, slik at språkvalg skal vurderes før kjøpet.

Familiespillere bør ikke la seg skremme av kompleksiteten og esken innhold. Det finnes en gode instruksjonsfilmer på nettet som hjelper å forstå spillets mekanisme. For gamers er Agricola en must. Hvis man i hvert fall liker planlegging og varierende strategier, og tåler spill med litt mindre interaksjon.

JCT 14.02.09

Stone Age

Brettspillet Stone Age er utviklet av Bernd Brunnhofer, eieren av den tyske utgiveren Hans im Gluck. På esken bruker han igjen pseusonymet Michael Tummelhofer. Pseudonymet er en sammensettelse av etternavnene til hans internasjonale partnere Michael Bruinsma (999 games) og Jay Tummelson (Rio Grande Games). Stone Age er igjen et spill med arbeidere, som markerer og utfører dine handlinger.
Brettet viser et praktfult illustrert prehistorisk landskap med mange felt hvor du kan sette ut dine innbyggere som utfører tilsvarende handlinger. Du starter med fem innbyggere, men når du satser nok på kjærlighet vil stammen din vokse.
I den første fasen av en runde setter alle turvis sine innbyggere på brettet. Handlingsfeltene har 1-7 sirkler, hvor man plasserer innbyggere. Hver sirkel har plass til en innbygger. På jaktfeltet finnes det ikke sirkler og her gjelder det ingen begrensning for antall innbyggere. I den andre fasen utfører spillerne sine handlinger turvis. De gjør dette i en ønskelig rekkefølge.
På de øverste handlingsfeltene samler du matpoeng og fire typer grunnstoffer (tre, leire, stein og gull). Dette var i steinalderen en risikofull aktivitet. Derfor er det bygget inn en liten usikkerhet, nemlig terninger. For å få matpoeng og/eller råvarer kaster du en terning per plassert egen innbygger. Dette kan du modifisere med redskap som du har samlet. Med disse terningspoeng får du råvarene som dette feltet angir. Matpoeng er forholdsvis lett å samle (koster bare 2 terningspoeng), mens gull får man ved seks terningspoeng.
Med disse råvarer bygger man bygninger eller kjøper man sivilisasjonskort. Det er fire bunker med bygninger og fire handlingsfelt for sivilisasjonskort. Bygninger betaler man med de angitte grunnstoffene, som også bestemmer antall poeng. Disse poengene blir med en gang registrert. Sivilisasjonskort betaler du fortrinnsvis med billige grunnstoffer (tre eller leire). Med disse kortene kan du få mange poeng ved slutttellingen, hvis du har håndtert den rette samlingsstrategien. Det er en kortsort som gir deg kvadratet til det antallet samlede ulike kort. Så kan åtte ulike symbolkort gi deg hele 64 poeng på slutten. Med de andre kortsortene kan du også få mange poeng hvis du har samlet tilsvarende elementer (byginger, korn, redskap og slektninger).
På handlingsfeltene i bygden kan du utføre spesielle handlinger. Redskapsmannen gir deg redskap. Disse redskapsbrikkene gir deg en bonus ved treninsgkast, slik at du kan redusere flaksfaktoren. Ved hytten kan du få en ny innbygger, men da må du sette ut to stykker der. Logisk! På åkeren får du et permanent matpoeng (korn).
Mat trenger du i den tredje fasen får å mate dine innbyggere. Hver innbygger spiser et matpoeng. Hvis du ikke har nok mat på kornskåren, betaker man dette med matpoengbrikker. Hvis du har for lite mat, kan du kompenserer dette med grunnstoffer (det var harde tider!). Hvis du fremdeles har for lite mat, mister du både maten og 10 seierspoeng.
Spillet slutter når en av bygningsbunkene

går tom (runden spilles ut), eller du ikke kan fylle på sivilisasjonskort inntil fire. Da kommer slutttellingen hvor sivilisasjonskort kan medføre spektakulære spurter (100 til 150 poeng ekstra er ikke uvanlig). Du får også ett poeng for hvert grunnstoff. Der er imidlertid ikke lurt å bare samle på råvarer, fordi de er mer verdt når man bygger bygninger eller kjøpe sivilisasjonskort. Spilleren med mest poeng vinner.

Vurdering:

Sette ut arbeidere, utføre tilsvarende handling, etc. Hvor ofte har vi ikke sett dette de siste årene. Svært originalt er Stone Age ikke, men det er et kjekt spill. Dette er et bra ressursmangementspill for spillere som ikke har blitt lei av Stormenes tid. Hvor lignende spill kan bli treg, er det et rimelig tempo i Stone Age. Dessuten er Stone Age et svært vennlig spill. Du får stort sett alltid noen råvarer, jeg får noe, og andre får noe. Egentlig får alle noe hver runde, selv om noen får mindre. Artig er også sivilisasjonskortene med terningene på. Spilleren som har fått det kortet kaster like mange terninger som det er spillere rundt bordet. Den velger først og så få alle noe. Harde kamper finner man ikke i dette spillet, selv om det kan være plagsomt nok når andre okkuperer "dine" plasser. Som i Stormenes Tid forsvinner de mest attraktive plassene først. Dessuten må man ikke utføre handlingen, hvis du ikke kan. Derfor er det lettere å sitte i veien for hverandre enn som for eksempel i Agricola.

Jeg liker godt at de ulike strategiene er lett å endre. Følg med hva dine motspillere gjør, og vær fleksibel (så ikke gjør hva andre gjør), da unngår du at du biter deg fast i en sjanseløs strategi. Angst for flaksfaktoren når du kaster terningen(e) er ikke nødvendig. Bruk av redskapet nivellerer dette rimelig. Selv om stort hell eller uhell kan forekomme, men i løpet av spillet kommer dette i balans igjen. Ellers medfører terningene en dose spenning. Stone Age er et bra brettspill. Innholdsmessig er det nok utfordring, layouten er fantastisk og spillet er lett å spille.

Kjekt for gamers og familiespillere.

JCT 28.01.2009

Vett & Vedding

Enda et selskapsspill med spørsmål, var mitt første inntrykk. I flere tiår har man produsert slike spilll. Ofte er disse linket til et tema, som for eksempel årstall, musikk og til og med Ringenes Herre. Slike spill samler folk rundt bordet, uavhengig av hvor mange spill man vanligvis spiller. Men det kan lett bli mye av det samme. Når noen vet alltid mer enn andre, blir slike spill kjedelige. De fleste selskapsspill er faktisk tidskrevende og blir derfor lett assosiert med helgespilling eller hytteliv. Dessuten går det faktisk an å ikke like spørrespill. I sin introduksjonstekst i regelheftet lover Vett & Vedding-utgivere, at Vett & Vedding har en læretid på 2 minutter, en spilletid på 25 minutter og selv om man hater spørrespill, kan man bli glad i Vett & Vedding.

Når det gjelder læretid får man i hvert fall rett. Regelheftet er kortfattet og har klare illustrasjoner. Reglene beskrives trinnvis og uten unødvendigheter. Vett & Vedding egner seg best til større selskap hvor man kan danne inntil 7 lag, men også fra 4 spillere og oppover fungerer spillet. Det stilles bare 7 spørsmål i hele spillet!

1. Still spørsmål og avgi svar (svaret skal skrives på et lite white board).
2. Sorter de avgitte svarene
3. Vedd (spillerne satser sine 2 veddemarkører og senere evt tjente sjetonger)
4. Hvem har satset riktig (eller kommer nærmest riktig svar/alle for høytsatsede svar forfaller)
5. Utbetaling av bonus (3 poeng for riktig svar)
6. Alle som svarte feil, får tilbake sine veddemarkører og mister evt innsats i form av sjetonger. Alle som svarte riktig får inntekt avhengig av hvor stor gevinsten er. Her kan man tjene sjetonger. Se bildet.

Etter 7 spørsmål avslutter spillet. Spilleren med mest poeng vinner. Alt dette høres enkelt ut.

Vurdering:

Vett & Vedding har klart å manifestere seg som et annerledes selskapsspill. Kombinasjonen av å vite og å vedde åpner opp for et stort publikum i ulike aldersgrupper. Dessuten er spørsmålene fra et slikt karakter, at man neppe vil vite svar på alle spørsmål. Alle svar består av tall, slik at man alltid kan fylle ut noe, selv om man har ingen anelse. Bløff-faktoren kan dessuten lage stemning rundt bordet. Det er bare 700 spørsmål i esken, noe som er forholdsvis lite for såkalte spørrespill. Det kan være en ulempe med spørrespill. Men med bare 7 spørsmål per spillsesjon, vil spørsmålsbunken vare lenge. Første spørsmål som leses er nummer 1 på kort 1. Spørsmål nummer 2 er det andre spørsmålet på det andre kortet. Det blir nok variasjon i spørsmålene, slik at det vil ta lang tid før man kan bruke eventuelt "vite" fra tidligere sesjoner. Bruk av timeglasset bringer fart i spillet (både når det gjelder svar og veddingen).

Som er selskapsspill er Vett & Vedding et attraktivt spill. Den siste uken har jeg spilt Vett & Vedding med ellers lite motiverte spillere som naboer og svigerfamilie. Når man kan avslutte et spill etter en liten halv time med en god dose moro, kan man si at Vett & Vedding har infridd forventningene og har innovative egenskaper. Materialet er av bra kvalitet og brettet i stoff minner om casinospill. Man får mye moro for pengene, selv om 350-400 kroner kan være litt i det meste laget.

Spillet kan spilles flere ganger i løpet av en kveld, eller fungere godt som oppvarmer eller avslutter i spillklubber (se også referat PG 2.1.2009).

4.1.2009 JCT